En ny opplevelse i dag ble det ved å besøke byens nye (og kanskje eneste) suppekjøkken. Med dette menes en liten intim, litt rustikk, og koselig cafe i Lille Øvregaten i Bergen. Kanskje er dette Bergens første supperestaurant.
Bastant - Suppe på kjærlighet
|
||
|
||
|
Fleire artiklar…
|
||
|
|
||
| JPAGE_CURRENT_OF_TOTAL |
2012 blir med dette erklært som jubelår. Eg trur vi treng eit slikt no. Etter 2011 treng vi å fryde og glede oss. Ingen år er like, dei fleste ber med seg både godt og vondt, nokre er bratte, andre meir glatte, stutte eller krappe. Alle år har det til felles at vi ikkje veit heilt kva dei vil med oss (ikkje ulikt NAV). Eg prøver difor å kome 2012 litt i forkjøpet.
Har du vaska golvet? (Nei, rakk berre ein kjapp støvsuging). Henta ved? (Ja) Hengt opp fugleband? (Nei, meisebollane får duge). Pynta tre? (Ja) Sørga for Tre nøtter til Askepott? (Ja). Sett englar dale ned i skjul? (Ikkje enno) Passa deg for musefella? (Dette punktet gjeld berre for mus). Nettene og listene er ganske lange i desse tider.
I jula har heile huset lydt av surklande nasar og raspande hoste frå tre forkjøla familiemedlemmar. Katten har vore frisk. Ho har mellom anna hatt sine daglege økter ved juletreet kor ho har jakta på kuler og korger. Stadig meir av pynten har difor blitt flytta oppover, og treet har fått ein meir og meir ufjelg og utryddig utsjånad, ikkje ulikt dei forkjøla stakkarane.
Eg er ikkje så sikker. Etter å ha besøkt mor mi på 92, og hørt ho fortelje om korleis det var under krigen, trur eg den såkalla smørkrisa er oppblåst. Det er vel media som gjer ei fjør til ein drøss med høner, slik dei pleier. Under krigen, sa mor mi, hadde dei ikkje smør og måtte nytte ulike formar for feitt og talg. Då eg spurte nærare om kva slags feitt, kunne ho ikkje hugse eksakt kva dei hadde brukt. Fortrengt det, kanskje.