Sirikit er ganske livleg og svært nysgjerrig, eit teikn på at ho er ein frisk og heilt normal kattunge. Ho hoppar, sprett, dansar, tar saltomortale og steppar sidelengs, gjerne mens ho jaktar på garnnøste, mus (ikkje levande!), ballar, ei snor som heng og dinglar, fingrar, saueskinn, papir eller håret mitt.





Forrige fredag flytta sibirkatten Sirikit inn til oss, med stamtavle og det heile. Ho er 3 månader gammal, har kongelege, russiske anar, og er grueleg søt. På ein skjønnheitsskala frå 1-10 ville eg ha sagt 15. Sukkerspinn, melis og honning når ikkje opp i konkurransen her. Heller ikkje Hanna Montana, Miss World eller Britney Spears.
Denne uken merker vi vårsolen starter å varme og følgende oppskrifter er valgt:
April er oppskrytt spør du meg. Bjørnson valde seg april, men visste han eigentleg kva han snakka om? Eg synest ikkje april har så mykje å skryte av. Det første den gjer er å lure oss, deretter kjem store rekningar (for ikkje å seie brekningar), laushundar med tilhøyrande hundebæsj, og det siste frå Island: Ei diger oskesky. I tillegg ramla eg av sykkelen på årets første tur.
Kokken har eit nokså avmålt forholdt til sild. Når vi planlegg familiens vekemeny, kan han av og til finne på å seie "vi tek sild og poteter". Ungdommen og eg tek han ikkje på alvor akkurat her, vi har for lenge sidan funne ut at han får frysningar av sild. Kva kan grunnen vere? Som den påskeaktuelle Miss Marple er eg grunnleggjande nysgjerrig, og likar å finne ut av ting. Etter å ha forska littegrann, trur eg at svaret finst i barndomen (som så mykje anna). 